Reis med stil og unngå tabbene

 

Som turist er du ambassadør for landet ditt. Jo lengre utenfor allfarvei du beveger deg, jo større betydning har din oppførsel for neste gjest. På godt og vondt.

Ved besøk på større turiststeder bor jeg som regel på hotell i kort avstand til stranden eller bysentrum. Jeg omgås som regel lokalbefolkningen kun ved restaurantbesøk, strandshopping og kanskje i forbindelse med en og annen bussutflukt. Guidene på slike turer er lært opp til å håndtere sære gjester, i tillegg til å formidle kunnskap om stedene vi besøker.

Hvordan du oppfører deg blir viktigere jo lengre unna de oppgåtte turisttråkkene du reiser.  Dette gjelder både for din egen sikkerhet og helse, men også for hvordan du oppfattes i lokalmiljøet.  Lokale bygdetabuer og kulturelle koder er ikke alltid nedskrevet i reiseguidene, og ofte må du bare lære av egne feil. Men du kommer langt med litt ydmykhet. Bryter du et tabu, vil du mest sannsynlig tilgis hvis du bedyrer din naive uvitenhet og lover å ikke gjøre det igjen.

Husk også at overfladiske kulturforskjeller mellom landsbygd og storby i ett og samme land kan være større enn mellom en afrikansk og en europeisk hovedstad.

 

Boble eller backpacker?

U-landstudiet i Kristiansand på 90-tallet var kjent som klassen som skilte seg ut fra resten av høyskolen. Klassene besto som regel av en gjeng unge og delvis idealistiske studenter der brorparten håpet at de en gang skulle redde verden. Klassen var mer eller mindre todelt i sin strategi: Den ene halvdelen inkluderte Jesus i sin handlingsplan, mens den mente halvdelen mente løsningen lå i å forsvare enhver kulturell handling utfra funksjonen den hadde i samfunnet. Et lite mindretall konsentrerte seg om de økonomiske aspektene, mens den siste lille gruppen av studentene ga blaffen i både Jesus, penger, «Den hvitemanns byrde» og antropolog-wannabeenes ultratolerante forklaringer. Denne lille gjengen innrømmet gladelig at de tok studiet kun fordi de ville på studietur til Tanzania eller Indonesia.

Jeg tok U-landsstudiet i 1994, og endte opp på studietur i Tanzania midtvinters.  En fantastisk tur og studie, og et lærerikt minne for livet.

Men større enn kultursjokket ved å besøke lokale landsbysykehus uten strøm og innlagt vann og spise ugaligrøt med rød saus tre uker på rad, var sjokket da foreleseren hjemme i Kristiansand pekte på oss og sa:

–Sånne backpacker-idealister som dere er langt mer skadelig  for lokalsamfunnene enn bobleturistene!

Enn hvaforrnoe?    Bobleturistene???   Vel, han trengte selvfølgelig ikke forklare. Det lå i ordet hva han mente.

Vi, som var backpackere og krevde lite luksus, hadde altså dårligere påvirkning på lokalsamfunnene i bushen enn en hawaiiskjortekledd solbrilledud på pakketur med Saga solreiser!? Ja.

Idéen om backpackere som miljøvennlige, tolerante og tilpasningsdyktige reisende med lave krav til egen komfort falt litt i grus der og da. Det var nettopp dette; at backpackere ofte har en tendens til se på seg selv som smartere og mer intellektuelle enn pakketurister, og i sin naivitet glemmer at den høyt etterstrevede tilpasningsdyktigheten ikke nødvendigvis stikker så dypt.

Trodde vi virkelig at vi ikke la igjen spor i vår ferdsel på å nå lengre inn i det urørte og dypere ned i stammekulturen?

–Poenget, fortsatte læreren vår, er at det er nettopp denne trangen etter å nå ut til såkalte urørte samfunn som gjør skaden. Bobleturistene sitter i bussene sine, betaler sine dollar for å gå inn i nasjonalparker eller restauranter med etnisk underholdning og legger faktisk igjen både driks og penger i suvernirbutikkene. Bobleturistene gir noe tilbake uten å tråkke inn på upløyd mark med skitne støvler og dårlige manerer.

Hva gjør så backpackerne? Jo, de pruter på alt de kommer over, prøver å kle seg fillete for å «passe inn» og drikker seg gjerne fulle på billig lokal sprit og hyler og hojer. Sammen med sine egne landsmenn , hvis mulig.

–Det beste dere kan gjøre for å bevare kulturen der dere kommer er å aldri dra dit. Dere legger ikke igjen mye positivt, avsluttet foreleseren med et stort glis.

Stillheten var til å ta etter moralprekenen til foreleseren. Vi trodde i det minste at han, som var så bereist, ville støtte opp rundt backpacker-idealene våre. Den gang ei. Og jo mer vi tenkte over det, jo mer innså de fleste av oss at han hadde rett.

Moralprekenen fra U-landsstudiet i 1993 skremte imidlertid ingen av oss fra å fortsette å utforske verden med sekk og lakenpose.

Men jeg tenker ofte over poengene til min gamle studieforeleser.  Spesielt er det noen ting jeg vil trekke frem som kan være smart å tenke over når man kommer til et sted der masseturismen ikke har nådd frem.

 

Ikke prøv å se «fattig» ut

Hullete t-shirts og frynsete shorts er ikke like sexy overalt.  Det er heller ingen i slummen som tror du tilhører dem bare fordi du går sjuskeute kledd, eller har anlagt dreads. Vil de rane deg, gjøre de det uansett. Aksenten vil nok uansett avsløre deg ganske raskt.

Det er greit å kle seg enkelt og praktisk, og med shorts der dette er vanlig. Men unngå skitne og ødelagte klær. Lurer du på om det innafor å gå med shorts i gaten, spør lokalbefolkningen, guiden eller stikk hodet ut og see hva andre gjør. Selv elsker jeg å gå i shorts, og i mine yngre dager som student i Sør-Frankrike gikk jeg gladelig gjennom det beryktede slumaktige araberkvartalet i Perpignan med shorts. Ingen gjorde meg noe, men blikkene jeg fikk gjorde at jeg ikke gjorde det flere ganger.

Å kles seg anstendig viser dessuten at du har respekt for både menneskene på stedet og deg selv. En studievenninne av meg som hadde bodd hele barndommen i Ecuador fortalte at hennes latinske venner ble utrolig skuffet da de kom til Norge og så hvordan nordmenn gikk kledd her hjemme.

–Men jøss, dere har jo fine klær jo? Hvorfor går nordmenn alltid i filler når de besøker vårt land? Dere kan ikke ha mye respekt for oss, konkluderte søramerikanerne.

Er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Neppe.

 

 Måltider og høflighet

Å spise eller drikker noe sammen er ofte langt mer enn bare å putte noe i munnen for å bli mett. Blir du bedt hjem til noen, er dette en måte å vise gjestfrihet og understreke at du er velkommen. Å takke nei til maten man blir tilbudt er uhøflig de fleste steder, og kan også oppfattes som du takker nei til vennskapet. Spesielt hvis du ikke kan begrunne matavslaget med allergi eller intoleranse. Er du langt ute på bygda er gjerne terskelen for kjennskap til allergier og matintoleranser blant lokalbefolkningen ofte ikke den høyeste. Å si til vertinnen at du ikke tåler rødt kjøtt vil i beste fall ikke gi noen mening, og i verste fall oppfattes som en avvisning av både maten hennes og gjestfriheten. Å gå inn i noen lengre utredning om forskjellene på bakterier her og hjemme, vil ofte bare føre til misforståelse.

Hva gjør du når du blir servert kjøtt som ikke ser helt frist ut, eller grønnsaker som ikke er gjennomkokte?

Hvis du er hjemme hos noen og ikke mistenker at maten er direkte helsefarlig, vil jeg oppfordre til å smake litt av ren høflighet. Er det flere retter, smak litt på hver. Å la noe ligge igjen er som regel greit, og viser bare at du godt forsynt og fornøyd.

Hvis du overhodet ikke føler for å smake på maten du blir servert, prøv å gi en enkel grunn for at du ikke er sulten. Er du i tropiske strøk går det alltid an å skylle på at du er uvel som følge av klimaendringer, malaria, feber eller lignende. Men pass på at unnskyldningen din fremstår sånn høvelig troverdig i forhold til situasjonen. Og ikke dra fantasien så langt at du risikerer å bli sendt på nærmeste sykehus eller lokale lege.

Når det gjelder drikke, har jeg erfart på samtlige kontinenter at det er helt greit å ha med seg egen vannflaske og drikke av den.  Er det varmt, bør du uansett alltid ha rent vann med deg i sekken på tur.

Til slutt; hvis du blir invitert hjem til noen er det greit å vite litt om takt og tone rundt måltider.

Jeg gikk rett i fella på Madagaskar da jeg var hjemme hos en familie på søndagsmiddag. Vi satt og spiste lenge og vel, og da vi var ferdige ble jeg sittende og prate. Jeg har jo lært at jeg ikke skal gå hjem med en gang maten er ferdig, for da vil jo verten tro du at jeg kommer kun for maten, og ikke for det sosiale. Uhøflig!

Ettersom vi ble sittende og prate et kvarters tid, spurte vertinnen meg plutselig; «Er du fortsatt sulten?  jeg har mer på kjøkkenet». Nei takk, bedyret jeg. Jeg var mett etter den nydelige serveringen.

Så begynte familien å le.  Vertinnen, som heldigvis ikke var av den altfor formelle sorten, fortalte meg at i deres samfunn var det vanlig å gå med en gang man hadde spist. Hvis man ble sittende, var det et tegn på at man ikke var fornøyd med maten og ville ha mer.

Og jeg som ble sittende for ikke å være uhøflig! Det var enda godt jeg fant ut av dette på et så tidlig tidspunkt i oppholdet, og hos en familie som bare syntes dette var komisk og kunne les av det.

 

Kamera eller netthinne?

Det evige dilemmaet. Når passer det å ta bilder? Eller; når passer det ikke?

For å ta det viktigste først: Mens fotografi er en morsom, sosial og praktisk måte å forevige opplevelser på, finnes det fortatt samfunn der folk er redde for å bli tatt bilde av. Noen steder i Afrika lever oppfatningene om at man risikerer å bli frarøvet sjelen hvis man blir foreviget av en kameralinse. Så ha dette i bakhodet når du reiser på bygda og ser at folk trekker seg unna deg og linsen din. Jeg har opplevd at barn begynner å gråte og foreldre snur seg bort når jeg har tatt frem kamera, og senere fått forklaringer knyttet til overtro slik jeg beskriver over.

Personvernreglene vi kjenner hjemmefra bør gjelde ute også. Er personen såpass nær at vedkommende utgjør en betydelig del av bildet og tydelig kan identifiseres, skal du be om lov til å fotografere og publisere. Dette gjelder også på offentlige sted. I dagens samfunn kan fiskerne  på Madagaskar gå til nærmeste strandkafe og sjekke facebook og andre steder hva du legger ut. Selv selv om de neppe vil forfølge deg juridisk, vil du etterlate deg et dårlig inntrykk.  Som neste turist eller nordmann kanskje må ta støyten for.

En gylden regel er å følge magefølelsen og vise hensyn. Føler du at en situasjon kan være upassende å fotografere, så er det svært mulig at den er det. Ulykker, syke mennesker og  gravfølger er typiske ting situasjoner der du bør holde en lav profil med kamera. Det samme gjelder enkelte religiøse seremonier. Ved tvil, spør noen.

Mange steder har imidlertid lokalbefolkningen skapt sin egen arbeidsplass som fotomodeller for turistene. Ved de store turistattraksjonene i Peru står lokale jenter og kvinner dresset opp foran ruinene i sine tradisjonelle drakter, som regel med en stor alpakka ved siden av seg og et lam i fanget. De tar en fast sum for å bli fotografert, og smiler og poserer villig foran kameraet. På denne måten sikrer du deg flotte fargerike bilder av menneskene med de beste naturlige bakgrunnene.

Husk at dette er inntekten til mange, og ikke prøv å stikke av uten å betale hvis du først har sagt ja til å betale. I Bolivia møtte vi flere lokale damer som freste mot oss når vi spurte om å ta bilde av dem. De var lei av turister som «gjorde seg rike på deres bekostning ved å selge bildene videre», uten å gi noe tilbake. Jeg ble nesten jaget fra et marked i La Paz, uten i det hele tatt å ha rettet linsen mot noen. Det var nok at noen indianerkvinner så at jeg hadde et kamera.

Spør alltid om å ta bilde, og respekter et nei.

Nylig var jeg i Malawi, på en strand der det ikke er mange turister. De første dagene sonderte jeg terrenget litt, uten å ta bilder. Jeg gjorde meg litt kjent i landsbyen, og snakket med fiskere, nysgjerrige barn og fiskeselgende damer.

Jeg forhørte meg også på herberget der jeg bodde om folks generelle holdninger til fotogale turister, og fikk høre at det var helt greit.

Likevel, klok av erfaring, tar jeg ikke alltid slik informasjon for god fisk. Det holder faktisk at én av hundre «fotomodeller» blir provosert av kamerat mitt, for å skape en dårlig stemning i landsbyen.

Jeg spurte derfor i hvert tilfelle, slik seg hør og bør. Noen kom til og med løpende og ville ble fotografert. Et voksent par lurte på om jeg kunne ta bilde av dem og sende det til dem.

Jeg sa ja. Men før jeg lovte å fremkalle og sende bildet, sjekket jeg at de hadde en adresse de kan motta brev på. Ikke alle har en fast adresse, men i dette tilfellet kunne jeg bruke både privatadresse og hotellets adresse.

Hvis du lover å sende bilder av folk, hold løftet! Forklar at det vil ta tid, men for all del, hold løftet og send bildene innen rimelig tid.

Er du i tvil om du klarer eller gidder å gjøre dette, si heller nei. Kanskje du går glipp av noen motiver, men vær ærlig. Klisjéen om at de beste minnene er de vi har på netthinnen, er faktisk ikke så dum. Som journalist og fotograf har det hendt at jeg har valgt å ikke ødelegge en god stemning ved å ta opp kameraet, selv om det har betydd tap av et blinkskudd eller to.

Hvordan du opptrer på dette området kan ha mye å si for hvordan lokalbefolkningen møter fremtidige turister med kamera rundt halsen. Dette gjelder naturligvis ikke bare når du begir deg på fotosafari i lokalmiljøet, men i men generelt.

Jo mer «upløyd» stedet er for turister, jo viktigere er sporene du legger igjen etter deg som turist. Både de fysiske, moralske og mentale.

 

Vær ydmyk bruk folkevett, og søk informasjon der du kan. Møter du noen som snakker godt engelsk eller annet språk du selv snakker, spør rett ut om det er noe du burde vite i forhold til kulturelle koder og skikker.