Sommeren uten båt

Jeg overtalte Linux til å bli med i kano- og jeg tror han likte det.

Min første sommer uten båt er snart over. Den sommeren da jeg  og hunden min måtte finne på ting vi ellers ikke ville gjort.

Å feriere i Kragerø uten båt byr på visse utfordringer for en som har tatt båtlivet for gitt. Man oppsøker barndomstranden, besøker uthavner med bil og overnatter på pensjonat, stikker innom fyrtårn ytterst mot havet og leier kano for første gang.
Kort sagt, jeg har opplevd flotte steder jeg ellers ikke ville tenkt på å oppsøke hvis jeg hadde hatt egen båt tilgjengelig.

Før ferien begynte var vi innom Lista fyr. Dit kommer man lettere med bil enn med båt!

Madsbukta i Hellefjorden i Kragerø er en bitteliten sandflekk innerst i en bukta, der jeg lærte å svømme for 40 år siden. Etter at vi fikk egen båt i nabobukta da jeg var syv år, har jeg nesten ikke vært i Madsbukta, ettersom dagene ble tilbrakt på brygga eller i skjærgården med båten.
I år ble mesteparten av dagene tilbrakt i Madsbukta. Vi startet juni med  å ta med rive og rydde stranden for steiner og tang. Vi visste jo at vi var henvist til denne bukta resten av sommeren, så det var like greit å gjøre en innsats først som sist.
Som antatt fikk jeg og hunden min Linux mange hyggelige timer her, både alene, og sammen med tidligere barndomsvenner som jeg ikke har sett siden vi var barn. Jeg fikk til og med lest en hel bok om krigseilerne mens jeg latet meg i Madsbukta.

Madsbukta ble rensket for tang og tare allerede første helgen i juni.

33 grader i skyggen.. puh!

Sjøen kaller..
Men 33-34 grader i skyggen er varmt, og stakkars Linux gjorde det han kunne for å kjøle seg ned i sjøen, som holdt bassengtemperatur på 26,5 grader. Litervis med vann gikk ned på høykant, men slappe var vi likevel.
Å se båtene passere forbi var plagsomt. Det gjorde faktisk vondt å være henvist til stranda når andre suste og seilte forbi der ute. Så vi måtte ut på vannet…
Tanken på de slitne utleiekanoene på Kragerø Sportell dukket opp. Gamle, røde kanoer som brukes av turister i ferien og leirskoleelever i skuldersesongene. Vi har sett dem hundre ganger når vi har kjørt forbi, men aldri tenkt på å leie en sånn klumpete farkost. De egner seg desidert best i ferskvann, mener jeg. Ikke her på kysten.
Men når nøden er størst, er kreativiteten minst like stor. At jeg aldri har padlet kano alene før gjorde det hele plutselig mer interessant: Her kan man prøve noe nytt.  Og bikkja hadde heller ikke noe kanoerfaring så vidt jeg vet. Det virket hvertfall ikke sånn da vi troppet opp samme kveld og betalte 50 kr for å leie kanoen «en liten stund» om kvelden.
Bikkja ville helst bade, og hoppet rett inn og rett ut av den røde plastfarkosten de tre første gangene jeg prøvde å lokke han oppi. På fjerde forsøk ble han liggende, om dog noe skeptisk, i rommet foran idét jeg sparket oss ut fra den lille hvite stranden.
Der ble han liggende de første minuttene, fortsatt noe skeptisk, men ikke verre enn at nysgjerrigheten tok over. Et par måkeskrik senere hadde jeg en sittende vorsteherpels foran meg som logret og helst ville stå oppreist og snuse høylytt på alle luktene rundt oss. Jeg padlet så godt jeg kunne med én åre i en time, mens den firbente gasten hadde gleden av å snuse, bjeffe på måker og logre til forbipasserende.
Det var utrolig gøy å prøve noe nytt, som appåtil viste seg å fungere supert for oss begge. Det blir nok flere turer av denne sorten neste år!

Litt skeptisk, men helt greit..

Snart fant vi tonen og takten, og det ble riktig så gøy. Foto: tysk turist.

Landkrabbe i uthavn
Vel tilbake på hytta tok vi bilen ut på fotosafari i havgapet til Portør og Levangsheia. Uthavnen Portør ligger midt mellom Kragerø og Risør, og er en av de fineste naturhavnene i skjærgården her. I gamle dager var stedet kjent som loshavn for Kragerø. Skjærgården utenfor er ikke bare vanvittig fin, den er også vanvittig farlig. Skvalpeskjærene ligger som et undervannsrev langs hele strekningen fra Kragerø ut hit, og et godt stykke videre mot Risør. Dette gjør at mange båtfolk selv i dag ikke tar sjansen på å seile innom.

Snart midnatt ved Portør Pensjonat.

Det gamle vakttårnet øverst på knausen over Portør havn er det beste stedet å nyte utsikten.

Å komme med bil om kvelden var nydelig, og tanken på å komme tilbake dukket straks opp. Idylliske Portør pensjonat er stort sett fullbooket hele sommeren. Pensjonatet er stedets eneste bemannede overnattingssted, med en stor hage, konserter hver fredag og kjempegod kortreist mat på menyen. Jeg tok likevel en telefon for å høre om de hadde et rom til hunden min og meg, selv om jeg regnet med at det var 1/1000 mulighet for å få napp. Men joda, de hadde hatt en kansellering av ett av rommene hvor man kan ha med hund, så vi var velkomne uken etter i to døgn. Litt flaks må man ha!
Portør pensjonat har nemlig foruten rommene i hovedbygget noen få rom i annekset, der man kan ha med hund. Og prisen? 400 kr per døgn inkludert super frokost.

Vi hadde flaks og fikk rom på kort varsel.

Naturen på Portør er spesiell, og men ser stedet er værhardt. Svabergene er flate og glattslipte, med naturlige «badekar» hvor havet skyller rett inn. I dag er det kun noen få fastboende i den gamle uthavnen, men om sommeren kommer turistene til hytten. Likevel er det stille og rolig og laidback atmosfære som råder. Alle hilser på alle, og man stopper og tar en prat med dem man møter på brygga. De tre dagene vi hadde her var noen av de beste noen gang. Finner man ikke ro her, finner man det ikke noe sted, tror jeg. Forutsatt at man like natur, vind og hav rett utenfor døra. Det eneste som stakk litt i hjertet var å se på båtene som seilte forbi. Det er helt greit å stoppe i en havn og overnatte, så lange man vet man kan seile av gårde igjen. Det er ikke helt det samme å reise med bil…

Linux har nådd toppen av knausen!

…og bader i et hvert naturlig havspa han finner.

Jeg ser ikke bort fra at det blir to netter i Portør også neste år, selv om jeg da etter all sannsynlighet har båt igjen.

Dette har vært en av de beste somrene noen gang, med opplevelser jeg ikke ville fått hvis jeg hadde hatt båt. Likevel, neste år blir det båt igjen.

Svabergene på Portør gir ro i sjelen- hadde det ikke vært for den seilbåten der ute…

Å feriere med bil er og blir andrevalget, uansett hvor hyggelig selskap man har.