Lavaparadiset Isla de Lobos
Mellom Fuerteventura og Lanzarote ligger en nesten øde og ganske uppdaget kanariøy.
En mørk, karrig åsrygg reiser seg opp av det blå. Den er 127 meter høy, men ser langt høyere ut på avstand. Isla de Lobos ligger kun to kilometer fra nordspissen av Fuerteventura, men ligner mer på lillesøsteren Lanzarote, seks kilometer lengre nord. Selv om det er 32 år siden jeg var på Lanzarote, husker jeg godt de store områdene med lava, og ikke minst nasjonalparken Timanfaya, med skulpturer laget av øyas store kunstner César Manrique. Selv som 14-årlig ble jeg mektig imponert over den unike lavaørkenen på den østligste av Kanariøyene. Av de seks øvrige store Kanariøyene, er Fuerteventura den nærmeste Lanzarote, både i avstand og natur. Men selv om Fuerteventura også består av mye ørken og lava, er det de lange, hvite sandynene som er denne øyas varemerke.
Fergen fra Corralejo på Fuerteventura tar et kvarter, og de firkantede båtene krysser sundet flere ganger daglig.
– Husk at siste ferge går klokken sytten, understreker den blide gamle mannen i billettluka. Han gir oss en kvittering på at vi har betalt 2 x 15 euro, og viser oss fergetidene i brosjyren.
Her står det at siste ferge går klokken 16 hjemover i vinterhalvåret, men vi smiler, takker for billetten og labber av gårde til den grønne toetasjers fergen med glassbunn på den andre siden av havnen.
Vi finner oss plass på øverste dekk, i le av vinden forfra. Dette er tredje feriedag, og den første med noe som kan ligne på skyer. Temperaturen har ligget stabil på et par og tyve grader om dagen, som er helt perfekt når det er enten er vindstille eller blåser middels bris og solen steker fra klar himmel.
– Typisk at det er overskyet akkurat i dag, ler venninnen min Nina, og drar frem den grønne fleecejakken fra sekken. Jeg har for en gangs skyld vært like forutseende, og drar frem en tynn poncho jeg rasket med meg fra nyttårsalget hjemme.
Tvilsom passasjer. Navnet Isla de Lobos- Ulveøya, kommer fra den tiden det bodde store kolonier med middelhavsmunkeselen på øya. I dag er disse utryddet, og det finnes heller ikke mange av dem igjen på verdensbasis.
Isla De Lobos er nasjonalpark, og dette er en av to steder det er lov til å legge til med båt. De mange seilbåtene som tar med badeturister på dagstur fra Corralejo, legger seg på svai utenfor lagunen på vestsiden av brygga. Herfra må de ta jolle eller svømme inn til stranden.
Ilandstigningen tar sin tid. Tre store karer insisterer på å hjelpe samtlige passasjerer fra båten til brygga. De små bølgene gjør at den lille grønne fergen nekter å ligge stille, og steget i land må beregnes ut fra bølgene og båtens bevegelser mot brygga.
Intensjonen er garantert god, men når én av tre menn forøker å holde passasjerene tilbake i armen, men to andre drar personen forover i den andre armen, blir hjelpen mot sin hensikt. Jeg insisterer på å gå i land uten å bli dratt eller holdt verken den ene eller andre retningen, og vrenger av meg noe at de ikke skal ta på meg, ellers blir jeg «ustabil».
Venninnen min ler seg skakk i det vi kommer i land, og har tydeligvis en annen tolkning av det siste enn jeg. Hun mener det vil være min skyld hvis hvis vi blir akterutseilt på tilbaketuren.
Fruktbar lava. Vel fremme letter noe av skylaget, og det er igjen god norsk sommertemperatur. På hver sin side av bryggen ligger store, størknede lavasteiner. Resten av landskapet er typiske lavafarger i rødt, beige eller brunt, med innslag av noen flekker her og der med hvit sand.
Steinrøysen Isla de Lobos viser seg å være langt større enn den ser ut fra stranden i Corralejo, og vi følger stien innover mot øyas eneste bebyggelse. Blant all steinen og den størknede lavaen vokser også imponerende mange planter. Faktisk har inntil 130 forskjellige planter blitt funnet her ute i lavarøysen.
Et titalls steinhus, med og uten hvit- og blåmaling, ligger i en ring rundt naturhavnen. Øyas eneste restaurant er et lite hvitt hus i en bitteliten gate. Vi hadde egentlig tenkt til å vente med dagens ute-måltid til vi kom tilbake til fiskerestaurantene i Corralejo, men lukten av stekt fisk og frityrolje bringer frem akutt sultfølelse. To menn og en dame står med leggene ute i sjøen og renser fisk for harde livet. Det er tydelig at de venter flere oss til lunsj
– Har dere forhåndbooket mat, spør stedets eneste servitør?
Neivel, da kan dere velge mellom paella til syv euro og grillet fisk til ni. Men ikke før klokken to. Og ikke etter klokken tre, for da stenger vi.
Åpningstiden viser seg å være begrenset til to timer midt på dagen, og de fleste av de seksti-sytti passasjerene som kom sammen med oss har tydeligvis allerede gjort krav på de første bordsetningene i det lille huset.
Vi takker ja til servering klokken to, og siden vi ikke klarer å bestemme oss for fisk eller paella, blir det en av hver. Begge på deling.
Slippers i steinrøysa. Så labber vi ut på øyvandring. Isla de Lobos har tre -fire stier å velge mellom, og har du med sykkel kan du bruke denne på enkleste av stiene. Ettersom øya er en nasjonalpark er det strenge regler for hvor og hvordan man kan bevege seg, men stiene er godt merket på kartet vi fikk i billettkontoret før avgang. Familien som driver restauranten er nå eneste fastboende, men inntil fyrtårnet på nordsiden ble automatisert på 1960-tallet bodde også en fyrvokterfamilie på øya.
Slippers går neppe inn i kategorien «godt fottøy», som er anbefalt i alle brosjyrer over øya. Men så hadde vi egentlig bare tenkt å slappe av på en hvit sandflekkk ved vannet. De røde lava- og steinlandskapet innbyr likevel til en aldri så liten topptur før lunch, og vi følger et skilt som sannsynligvis indikerer ut til at man ikke har lov til å gå utenfor den oppmerkede stien. Venninnen bebreider seg selv for ikke å ha tatt på seg bedre sko, og ett minutt senere snubler jeg i en lavastein. Liten, men spiss nok til å skrubbe opp tåa så blodet siler. Jeg forsikrer henne om at jeg ikke trådde utenfor, men bare hadde uflaks og tråkket på den eneste lavaspikeren som var blitt igjen etter at man ryddet stien.
Er man på øytyr, så er man på øytur. Men heretter følger vi med hvor vi setter slippersføttene. Vi følger stien østover til vi ikke kommer lenger. Mellom oss og det bølgende havet er det nå kun en samling sorte, kvasse lavaklipper. I bakgrunnen ruver en mye større utgave av øya vi står på; Lanzarote.
Badetur med fiskene. Vi vakler oss tilbake til lagunen ved restauranten. Blodet på stortåa har blandet seg med sand og størknet mellom stortåa og slippersen. Den enkleste måten å få det vekk på er ved å bade. Selv om det er blitt inntil to bad hver dag, er samtlige av dem hittil blitt lagt til badekaret på hotellrommet. Intensjonen min var å bade i sjøen hver dag, men først etter noen timers solid oppvarming. Når så ettermiddagsbrisen melder sin ankomst, er badelysten finuerlig nok forsvunnet. Hvorvidt der er stabilt varmt på Kanariøyene midtvinters avhenger av vind og skyer, og det blir fort kjølig om ettermiddagen når viden tar seg opp, sola går bak en sky, og man i tillegg er litt solbrent.
Men det mikroskopiske såret på tåa er den unnskyldningen jeg trenger for å hive meg uti den turkisblå lagunen. Først litt kaldt. Men etter noen crawltak med svømmebrillene godt festet rundt hodet føles vannet helt okay. Det holder sikkert rundt 18 grader, og med vanntett kompaktkamera blir jeg uti mye lenger enn planlagt. Bunnen består av hvit sand og sorte lavasteiner, sistnevnte også her i noen spisse utgaver man ikke bør komme for nære i jakten på å forevige lyseblå småfisk. Ikke så veldig mye annet å se her, men den klare sandbunnen og lavesteinene under vannet er nok til å holde meg uti helt til middag.
Fiskeknask. Vi er ikke de eneste som kommer til bordsetningen klokken to, og rekker akkurat ikke å sikre oss drømmebordet med åpent vindu til lagunen og båtene utenfor. Vi vurderer et øyeblikk å spørre om å få maten a llevar; å ta med ut, men innser at det blir klønete. Innehaveren har verken stoler eller bord ute, men viser oss inn til et tavernalignende bord med hvit og blå duk og altfor lave plaststoler.
Maten kommer med en gang. Først kommer en stor tallerken med tre grillede hele fisker, og like mange papas arrugadas- små kanariske poteter kokt i saltlake. Så kommer et fat med paella. Det er i utgangspunktet nok paella til tre-fire personer. Selv om rekene er litt seige i skallet, og det gjerne kunne vært et par skjell til i den gule risretten, smaker det akkurat sånn det skal på en liten fiskerestaurant på en ellers øde øy.
De grillede fiskene er naturligvis fulle av bein, men det hører med når man bestiller dagens ferske. Det varme hvite kjøttet er nydelig, og det det er verdt å bruke noen minutter på å pelle ut beinrester.
Etter en halvtimes knasking av reker, ris og fisk med og uten bein er det slutt. Det vil si, det er mer mat igjen, men vi klarer ikke mer. Allerede godt mette halvveis uti måltidet, er det grenser for hvor mye ekstra vi klarer spise, selv om det er aldri så godt. Vi ber om regningen, betaler vi for oss, og sleper oss til den store stranden innfor seilbåtene. På tide med siesta! Jeg setter telefonen på vekking klokken 1545, og rekker akkurat en times drunting før det plinger. Selv om det ikke hadde vært meg i mot å overnatte her ute, er det greit å rekke fergen tilbake til sivilisasjonen klokken 16.