Essaouira på egenhånd

FRA 1500-TALLET: Fortet på utsiden av medinaen i Essaouira.

Ved øyene utenfor Essaouira plukket en gang romerne skjellene som ga purpurfargen til keiserens kappe.  Vi tok lokalbussen fra Agadir til den Unesco-vernede marokkanske havnebyen.

Det er tolv år siden jeg reiste  alene på uspesifisert charterbillett til Agadir. Jeg hadde besøkt Tunisia og Egypt tidligere, men dette var første turen til Marokko. Når man reiser uspesifisert vet man aldri hvem man ender opp med å dele rom med. Jeg har hørt mange skrekkhistorier opp gjennom årene fra venner som har reist på denne måten, og havnet på rom med de merkligste skapningene.  Men; Etter flere år som backpacker i Asia, Australia, New Zealand og Sør-Amerika, blir man ganske så laidback når det gjelder den biten av reisen. Særlig når man vet at man på charterturer fra Norge som regel ender opp med en romkamerat fra Skandinavia av samme kjønn. I Australia og Zimbabwe delte jeg rom med inntil fire-fem ukjente gutter. Det gikk helt fint, men jeg vet fortsatt ikke hvor alle kom fra.

Skulle det likevel bli for ille , er det ikke verre enn at man kan legge til noen hundrelapper og få seg eget rom.
Denne gangen fikk jeg rom sammen med en dame fra Hedmark, som hadde de samme ønskene som jeg med turen;  å oppleve kultur, mat og marokkansk historie. Vi slo oss  derfor like godt sammen fra første dag. I reisefølget fra flyet var også en norsk alenereisende mann, som skulle være litt lenger enn oss. Vi jentene hadde kun én uke.

Etter én dag skjønte vi imidlertid at Agadir ikke var stedet å bli en hel uke hvis man ville oppleve noe mer enn bare strandliv og by.   Det massive jordskjelvet som rammet byen i 1960 la mesteparten av byens gamle bebyggelsen i ruiner, og det som ble bygget opp igjen har ikke særlig mye med Marokko å gjøre. I 2013 var det stort sett kun den gamle kasbaen som minnet om det gamle Agadir.

Etter et par dager på stranden pakket vi sekkene våre, ga beskjed i resepsjonen om at vi kom til å bli borte et par dager, og hoppet på Casablanca-expressen. Målet var  Essaouira, tre timers bussreise lenger nord. Ferie-, surfe-, purpur-,  og hippiebyen Essaouria er for det meste er malt i hvitt, blått, og rosa. Byens medina står på UNESCOs verdensarvliste, og utenfor sentrum strekker kilometervis av fin sandstrand seg sørover. Langs strandpromenade ligger hoteller og restauranter.

PRIVAT LEIE: Medianen i Essaouira, hvor vi fikk leie husvære for to døgn.

UNESCO: Medianen i Essauoira er på listen over historiske verdensarver.

TAKTERASSE: Solnedgang over Atlanteren fra takterassen «vår».

Purpurfarger  og hippier

Ettersom byen ikke hadde noe masseturisme for tolv år siden, var det lett å se at vi var turister da vi ankom bussholdeplassen og humpet av lokalbussen med våre ryggsekker og bager. En lokal fyr tilbød oss å leie en leilighet i selveste medianen for en billig penge. Akkurat da var det supert for oss to jentene  å ha med oss en norsk mann. For selv om jeg har reist mye i arabiske land alene, tror jeg ikke jeg ville tatt sjansen på å leie overnattingsted av en uformell kontakt hvis vi ikke hadde mannlig norsk anstand med oss.
Vi var heldige! Vi fikk en stor leilighet i medianen, med rødmalte rom og egen takterrasse med utsikt over Atlanterhavet for to dager. Dette er det nærmeste jeg har vært følelsen av å være statist i «Lawrence of Arabia».
Det var romerne som først satte Essaouira på kartet. De kom til øyene Ile de Mogador i bukta utenfor byen for å finne de spesielle skjellene som ble brukt til utvinning av purpurfargen. Keiserens kappe var blant de eksklusive plaggene som bar denne fargen, og skjellene var derfor av stor verdi for romerne.
På 1960-tallet herjent Jimi Hendrix , Frank Zappa og Janis Joplin i byen, noe som førte til at også hippiegenrasjoen la sin elsk på den nydelige og tilbakelente kystidyllen. Essaouira er ved flere anledninger i senere tid blitt kåret til Marokkos mest romantiske by, så det var ikke bare de fredselskende hippiene som elsket denne byen. Arkitekturen og stemningen i den gamle medianen, med de trange, rosa smugene, kunne vært tatt rett ut fra et 1001 natt-eventyr. Det er kanskje ikke så rart at storfilmene « Alexander» og «Kingdom Of Heaven» ble spilt inn nettopp her i Essaouira. Thorbjørn Egner ble også så inspiret av Essaouira etter et besøk her i 1949 at han brukte deler av byen som modell for Kardemommeby.

BLÅTT: De blå båtene er typiske for Essaouira. Gamlebyen og medinaen i bakgrunnen.

IKKE HELT EU-STIL: Fiskehavnen i Essaouira.

LUNSJ: Å nyte nykokt hummer og iskald brus, mens man skuer utover havet er slett ikke verst i midten av januar.

Hjemmelaget couscous
Marokkanere er gjestfrie folk, og vår husvert var intet unntak.
– Har dere smakt skikkelig couscous? lurer han. I samme åndedrag inviterer oss hjem til familien for å smake konas hjemmelagde versjon av den marokkanske nasjonalretten.
Vi takker ærbødigst. Sånt sier man ikke nei takk til. Det ville være både uhøflig overfor «husverten» og overfor min egen nysgjerrighet. Couscous på restaurant i Norge eller Frankrike er ikke det samme som å bli bedt hjem til en marokkanske familie på middag.
Vår husverts familie består av kona og en liten sjarmør av en guttunge på 7-8 år. Leiligheten er enkelt, men pent innredet, og vi tre fra Norge får hedersplassen i soafaen. Det lukter nydelig. Kokt semule av durumhvete med lammekjøtt og grønnsaker ligger pent dandert som et kunstverk på det store fatet som jeg får æren av å forsyne meg først av. Det smaker like godt som det lukter og ser ut. Dette er ekte vare! Ettersom de fleste marokkanere ikke drikker nevneverdig alkohol, og hvertfall ikke nå under ramadan, serveres det fanta og frisk vann til maten. Mer trengs heller ikke, her det maten som ska nytes til sitt fulle.
Til slutt får vi servert mint tes på ekte lokalt vis. Vår venns kone og couscous-kokke løfter tekannen høyt over de små te-glassene, og heller akkurat nok på kannen til at den lille strålen treffer der den skal, til både vår og sønnens begeistring.

HJEMMLAGET: Couscous på ekte vis.

GJESTFRIE: På hjemmebesøk med couscous.

TREFFSIKKER: De marokkanske damene kan dette med teskjenking…

3000 år gammel
Arkitekturen i byen er  en kombinasjon av berbisk, fransk og portugisisk Essaouira ble konstruert av en fransk arkitekt, noe som har gitt byen en mer oversiktlig struktur enn de fleste andre marokkanske byer.
Essaouiras historie går 3000 år tilbake, da fønikerne oppdaget bukta og anla en havneby her. Som mange andre skjermede kystbyer har også denne vært skjulested for pirater opp gjennom middelalderen. Fra portugiserne etablerte seg på begynnelsen av 1500-tallet til Marokkos selvstendighet i 1956,  gikk byen undr navnet Mogador.
Essaouira er i dag kjent for sine nesten konstante gode vindforhold, og er en av favorittspottene til kitere og vindsurfere fra hele verden.

ROLIG: Essaouira, gamlebyen.

SOUVERNIR: Keramikk i alle farger.

TÅRNET: Fortet og tårnet er møtplass for lokale og tilreisende når sola går ned.