De fleste forbinder den tyrkiske storbyen med yrende folkeliv og køer for å komme inn på attraksjonene. Dette var langt fra virkeligheten da jeg var innom en kald februarkveld i 2023. Og det hadde sin forklaring.

Sist gang jeg var i Istanbul sentrum var jeg 22 år og soloreisende togloffer med ryggsekk. Det var 35 grader, sol og massevis av folk i gatene rundt Sultanahmet. Jeg sto i kø for å komme inn i Hagia Sofia-moskeen og Den blå moskeen, men det var absolutt verdt ventetiden. 

Dette er over 30 år siden, og man ser gjerne litt annerledes på steder når man er 50 enn når man er 20. Derfor har jeg de siste årene ønsket meg tilbake til Sultanahmet, som er det historiske sentrum av Istanbul.

 

Mulighet på kort varsel

Muligheten kom på ekstremt kort varsel og høyst uventet. Den kom da jeg satt på flyplassen i Tashkent i Usbekistan en tidlig morgen. Meldingen om seks timers forsinkelse på Turkish-flyet gjorde at jeg innså at natten ville tilbringes i Istanbul, ettersom jeg ikke ville rekke forbindelsen til Oslo samme kvelden. 

I løpet av de siste to årene har jeg opplevd flere forsinkelser på ett døgn eller mer, der selskapet har betalt lite eller ingenting i kompensasjon, ettersom forsinkelsen har skyldtes uforutsette hendelser som vær og naturkatastrofer. 

I dette tilfellet skyldtes forsinkelsen at Tyrkia dagen før var rammet av et katastrofalt jordskjelv, og at nesten samtlige Turkish-fly ble omdirigert til katastrofeområdet med nødhjelp. Det var neppe mange av passasjerene på flyet til Istanbul den dagen som ikke hadde forståelse for akkurat den prioriteringen. Denne gangen føltes force majeure-forklaringen mer enn bare akseptabel.

 

Istanbul i snøføyk

Da vi gikk inn for landing på Istanbuls nye flyplass, var det fortsatt lyst ute. Det var full vinter da vingen pløyde seg nedover gjennom skylaget, før maskinen satte hjulene rolig ned på rullebanen. Seks timer etter skjema, og etter at flyet mitt til Oslo for lengst hadde forlatt Europas utpost mot Asia.

Flyplassen Istanbul Havalimani (IST), ble åpnet i 2018 og tok over for Atatürk Airport som landets hovedflyplass. Den nye flyplassen ligger ganske så øde til, ved Svartehavet, på den europeiske siden av Bosporusstredet. Fra IST er det ca 50 kilometer til Istanbul sentrum, med kun noen mindre forsteder og landsbyer mellom.

Ved flyplassen fantes det i 2023 ikke flyplasshotell eller annen infrastruktur som tok deg raskt til sentrum. De få overnattingsmuligheten som fantes i selve terminalbygget var allerede fullbooket denne ettermiddagen, ettersom vi var mange i samme situasjon. Jeg fikk derfor hotellrom i en liten by cirka 20 minutters kjøring i retning sentrum av Istanbul. 

Hotellet virket ganske nytt og helt ok, men rommet var knøttlite. At jeg hadde nødutgangen med trapp rett ut ved siden av rommet mitt, var imidlertid mye viktigere enn størrelsen på rommet. For selv om gårsdagens jordskjelv skjedde i annen del av landet, gjorde de konstante innslagene på TV, sosiale medier og mobilvarsler sitt til at det å ha fri vei ut av bygget var høyeste prioritet akkurat nå. 

Tyrkia er i utgangspunktet ikke det beste reisevalget hvis man lider av jordskjelvangst, og dette var absolutt ikke den beste kvelden i så måte. 

Vel fremme på hotellet, var det fortsatt lyst ute og masse snøføyk. Hadde det ikke vært for moskéen borti gata, kunne stemningen vært tatt rett ut fra Fagernes eller Hønefoss midtvinters. 

Dyr taxitur 

Jeg fant ut at jeg hadde tilstrekkelig med tid å kvele, så jeg undersøkte prisen på taxi inn til Istanbul sentrum. 

Det var kun en maxistaxi å oppdrive, så prisen ble mer enn høy nok. Men jeg ønsket virkelig å se igjen Sultanahmet, og nå hadde jeg jo muligheten. 

Jeg fikk derfor en maxitaxi med sjåfør for meg selv, som gladelig takket ja til oppdraget med å kjøre og hente meg etter noen timer ved avtalt sted.

– This is chaos, humret sjåføren, og pekte på de nesten stillestående bilene foran oss. Det var enda godt jeg hadde avtalt fast pris og ikke skulle betale utfra tiden vi brukte.

Vi brukte nærmere en time på de noen og tretti kilometerne inn til sentrum, mye på grunn av snøkaoset. Da vi nærmet oss Bosporusbroen, som skiller Europa og Asia, gikk imidlertid  snøen over til sludd.

 

En trist og stormfull kveld

– Ok, we meet here at ten o´clock, gjentar sjåføren min etter meg i det han slipper meg av i en av sidegatene ved Sultanahmet. 

Jeg bekrefter nok en gang tidspunktet for avhenting. Så følger jeg den brolagte veien opp til den store plassen mellom Den blå moskeen og Hagia Sofia. Veien er godt skiltet, så det er nesten umulig å gå feil. 

Vanligvis kan man bare følge strømmen av turister her, men denne kvelden er det annerledes. 

Det er kaldt, blåser surt, er mørkt og det er overraskende få mennesker i gatene.

Men Hagia Sofia lyser og rager på høyden til venstre, og Den blå moskeen lyser opp natthimmelen på motsatt side. Men også her er det er stille. Uvanlig stille i det som er et av verdens mest besøkte områder. 

Foruten Hagia Sofia, har jeg lyst til å besøke Den blå moskéen igjen. På veien bortover passerer jeg en ensom maisselger. Han er opptatt i mobiltelefonen, og tjener nok uansett ikke mye i kveld.

Det er rett og slett en mørk og stormfull kveld, sånn som på The Julekalender. I tillegg sludder det. Er det jordskjelvet som er årsaken til at det er så stille i gatene, eller er det det sure og kalde været, mon tro?

Stemningsfullt likevel

Jeg krysser over plassen, i håp om at Den blå moskeen, som formelt heter Sultan Ahmed-moskeen, fortsatt er åpen. 

Navnet har den fått fra sultan Ahmed, som bygde den på begynnelsen av 1600-tallet. Det er likevel den blåfargede teglsteinen utenpå moskéen som har gitt moskéen navnet som de fleste kjenner den som.

Det ender med bomtur. Jeg kommer for sent til å komme inn å gjenoppleve det vakre bygget jeg såvidt var innom som 22-åring. Dørene stengte for ti minutter siden.

Greit nok, jeg har fortsatt god tid til å besøke Hagia Sofia, som er hovedmålet. 

Og uansett hvor surt været er, er det ganske fascinerende å gå rundt i det folketomme området. De skiftende fargene rundt fontene under Hagia Sofia, og gatelyktene i de ellers så travle smugene gir en slags hyggelig stemning, tross alt. 

 

 

Gjensyn med Hagia Sofia

Jeg forsetter vandreturen til Hagia Sofia, men begynner å lure på om det kan være åpent her. Det er jo dønn stille i området rundt.

Men stillheten rundt moskeen gir meg også muligheten til å utforske bygningen i ro og mak, fra flere vinkler.

I det jeg nærmer meg inngangen, oppdager jeg tre-fire andre som er på tur inn inngangsporten. 

Jeg følger etter, og i det jeg kommer inn oppdager jeg alle hyllene med sko. Jeg er med andre ord ikke alene her denne dystre kvelden.

I billettluka, der det vanligvis er lang kø, er det denne kvelden ingen foran meg. 

– Er det åpent for besøkende, spør jeg mannen i luka.

– Ja, bare gå inn. Men ikke gå inn i bønneområdet, sier han lavt og smiler.

Jeg tar av meg uteskoene, legger dem i hylla, og går inn.

Av respekt for den muslimske tradisjonen og den alvorlige stemning som råder, trekker jeg sjalet jeg har brukt som sjerf over hodet og går inn døren til det som regnes som praktbygget i Istanbul når det gjelder bysantisk arkitektur.

Mesterverket fra 500-tallet

Ayasofia, Hagia Sophia, Sancta Sophia, Sofiakirken og Sofiamoskeen. Eller Hagia Sofia på norsk. Navnet betyr “Hellig visdom”, et navn som står godt til dette bygget som ble ferdigstilt i 537. Et byggverk som har huset både kristne, muslimer, historikere og turister i snart 2000 år.

Sist gang jeg var her var Hagia Sofia et museum, noe det hadde vært siden 1935.

Etter 85 år som museum, tok president Erdogan på nytt Hagia Sofia i bruk som moské i 2020. 

Det ble opprinnelig bygget som kirke og katedral under den romerske keiseren Justinian i 532-537. På denne tiden og i de påfølgende 900 årene var dagens Istanbul en kristen by under det bysantiske riket. Da osmanerne, med Sultan Mehmed II i spissen, erobret byen Adrianople i 1453, ble bynavnet endret til Konstantinopel og kirken gjort om til moské.

Hagia Sofia fikk sin velfortjente plass på Unescos verdensarvliste i 1985. Begrunnelsen var at bygget blir ansett som et  arkiteturisk mesterverk, samt dets unike bevis på samhandlingen mellom Europa and Asia gjennom mange århundrer. Bygget har også bevart restene etter symboler fra den ortodokse kirken, som vissnok skal hatt kirkebygg her også før 500-tallet.

 

Vegger og tak med historie

Vel inn i moskéen er det nesten folksomt, sammenliknet med i gatene utenfor. Det er likevel god plass, og ingen store turistgrupper. Det ser ut til å være en blanding av individuelle turister og lokale familier.

Hvis du er bevandret i kristne kirker eller muslimske moskéer, vil du kjenne deg igjen her. Dette gamle, ærverdige bygget byr nemlig på begge deler.

Det første som møter meg etter å ha kommet inn døren er det store åpne rommet, med dekorerte vegger og arabisk skrift.  Men over meg ruver den 31 meter brede domen, der kan man fortsatt kan se rester etter den kristne mosaikken fra 1200-tallet. Mosaikken som ble dekket til da Hagia Sofia ble tatt i bruk som moské i samme året som covidpandemien stengte ned det meste av verden.

Å være her inne, der øst og vest, kristne og muslimer har søkt ro, håp  og styrke i snart 2000 år, gir en god følelse. Spesielt på en kveld som dette. Den uhyggelige tomheten ute, som preges av katastrofen landet befinner seg i og redselen for at det skal skje igjen, blir for en liten stund overskygget av varmen og de stille smilene til folk jeg møter her inne. 

Og selv om jeg ikke forstår så mye, minner enkelte kjente ord fra bønnestunden i det avsperrete området om at dette ikke er en ordinær kveld. Jeg lister meg ut igjen, takknemlig over at jeg fikk muligheten til å oppleve Hagia Sofia på nytt. Kanskje ekstra takknemmlig for å være her akkurat i dag.

 

Folk hjemmefra

Klokka nærmer seg 21.00, og jeg har en time igjen før jeg skal møte taxisjåføren. Nå, etter alle inntrykkene, usikkerheten og følelsene de siste 8-10 timene, merker jeg sulten. Jeg har ikke spist siden jeg kastet i meg en slapp cheeseburger på flyplassen i Istanbul. Og før det var siste måltid gårsdagens middag i Taskhent, Usbekistan.

Det er ikke mange lys i resturantene rundt Sultanahmet-plassen, men én uterestaurant ser ut til å holde åpent. Den ligger på veien ned der jeg skal møte taxien, så det passer godt.

– Har dere mat, spør jeg litt forsiktig, ettersom det kun sitter to andre personer og spiser ute.

– Ja, det har vi, vi har mat, te, kaffe og vin. Hva vil du ha?, smiler den unge mannen ved bardisken.

Jeg bestiller litt kjøtt med pommes frites, varm kaffe og et glass rødvin. Like etterpå slår tanken meg at det å bestille vin i et fortrinnsvis muslimsk land i landesorg, kanskje ikke er noen innertier. Men før jeg får gjør om bestillingen, står vinglasset og kaffen på bordet.

 – You look cold, sier mannen med den unge jenta ved bordet ved siden av. De to viser seg å være fra Lørenskog, og vi slår over til norsk. Datteren forteller at de var på vei til å besøke familien i et annet sted i landet, men at alt av transport er innstilt og at de ikke vet om de kommer videre. Faren snakker også flytende norsk, men med litt aksent. Det er hans familie de skulle besøke. Men så kom jordskjelvet. 

– Nå vet vi ikke hva som skjer, om vi kommer oss videre eller ikke. Vi vet egentlig ingenting. Det er kaos, unntakstilstand og ja… Vi er bare glade for at våre nærmeste ikke er rammet, sier han.

Vi prater om Lørenskog, Norge og jordskjelv i Tyrkia til klokka er fem på ti, og jeg må småløpe ned den brolagte gaten for å møte maxitaxien.

Sjåføren står klar og venter, og lurer på om jeg har hatt en fin kveld. Det bekrefter jeg at jeg har.

Kjøreturen hjem tar en halvtime. Nå er både snø og rushtrafikk fraværende. Jeg kan til og med se  Bosporosbroen over til Asia, der jeg tok båt over stedet i 1992.

Vel hjemme på hotellet sørger jeg får å åpne nødutgangen ved siden av inngangsdøra til rommet, og leser “In case of natural disaster”- plakaten på rommet en gang til. 

Jeg er blitt vekket av jordskjelv på grensen mellom Chile og Argentina, og også hjemme i Norge. Det er ingen hyggelig måte å våkne på, spesielt ikke den gangen i Sør-Amerika 30.juli 1995, på tur mot Antofagasta.  

Men denne gangen slapp jeg med skrekken.