Sør-Etiopia: Snille krokodiller, elefantformede hus og en smak av luksus

KONSO: Vi fikk omvisning i den gamle og Unesco-vernede landsbyen Konso. Her er en av de lokale damene med sien to små barn.
Jeg har fortsatt mye upløyd mark i Afrika, men dette kontinentet slutter aldri å fascinere meg. Skroll ned og les om høyepunktene fra turen med Ethiopian Airlines i det sørlige Etiopia i høst. Vi drakk kaffe i elefantformete hus, fikk oppleve spennende dyreliv og besøkte gamle festingsbyer. I tilleg fikk vi en aldri så liten smak av livet på lukushotell. Se også video nederst i saken.
Etiopia er mindre kjent som turistdestinasjon enn Kenya, Tanzania og Egypt. Dette er egentlig et paradoks, ettersom Etiopia både har et rikt dyreliv, spennende folkeliv og eldgamle Unesco-listede byggverk og naturområder. At landet mangler en strand der man kan late seg med tærne i sjøen etter endt safari eller historievandring, får ta noe av skylden for at masseturismen ennå ikke har funnet veien til det sørlige Etiopia.
Det positive med dette er at det fortsatt er god plass for oss som tar turen hit.
- Konsolandskapet med sitt grønne tertasserjordbruk
- Tre geiter på vei til Konso for å gjøre seg fete? Neppe..
- Spennende fugleliv, bare se på denne praktkaren.
Luksushotell med utsikt
For å begynne med det kjedeligste: Man drar jo ikke til Afrika for å bo på luksushotell. Man drar faktisk for å oppleve alt annet enn sterile luksuriøse kjedehotell. Men, likevel, jeg skal være ærlig: Jeg har levd lenge nok til at jeg kan innrømme at det er steike deilig med at par netter på et bra hotell etter flere dager i bushen. Særlig hvis det har basseng, kald drikke, utsikt og en solseng. Behovet for aircondition avhenger av temperatur, og i etiopisk sammenheng; høyde over havet.
Hotellstandarden varierer veldig i Etiopia og Afrika generelt landet, fra enkle logder til ren luksus. Haile Gebrselassie Resort i Arba Minch i Sør-Etiopia tilhører den siste kategorien. Dette hotellet, og flere i den samme kjeden, tilhører tidenes største langdistanseløper, Haile Gebrselassie.
Den etiopiske løpekongen har bygget opp en hotellkjede, der avslapping, sunn og god mat og drikke, og gode treningsmuligheter står i fokus. På frokostbordet finner jeg til og med Hailes egen «special» juice, uten nærmere beskrivelse av ingrediensene. Om jeg svømmer 1500 fri eraskere tter en uke med jevnlig inntak av den organsje juicen, får jeg aldri testet ut, da vi kun tilbringer en natt på hotellet.
Fra rommet mitt hadde jeg utsikt over Chamo-sjøen, den store grønne dalen og ikke minst det firkantede store svømmebassenget. Her kunne jeg fint tilbrakt en uke med svømmetrening, litt skrivejobb, et par skikkelige gode bøker og et glass musserende på balkongen hver kveld i solnedgangen.
Les også: 50 timer i Etiopia

DRØM: Etter flere dager med enkel standard våknet jeg opp til dette synet. Det ble naturligvis en morgenøkt i bassenget før frokost.
- Løpekongen som ble hotellgrunder.
- Hotellets borteste fløy, og langt bak sees Lake Chamo.
- Litt scarey og litt kul!
- Løpekongen Haile Gebrseilassies egen juice!.
- Bassengområdet og hotellet fra «lufttrappen».
- Sovereommet mitt.
500 år gammel festingsby
Mellom Omodalen og Arba Minch, ligger kulturlandskapet Konso. Ettersom vi kjørte bli nordover fra Omodalen, var vi blitt vandt til det søretiopiske savanne- og slettelandskapet. Når man nærmer seg Konso sørfra, endres landskapet ganske så brått, og vi befinner oss plutselig i et landskap bestående av grønt terrassejordbruk. Hvis noen hadde vist meg bilder av dette området ville jeg tippet at det var fra Sørøst-Asia, og ikke fra et stykke nordsøstafrikansk høyland på 1650 meters høyde.
Konso by har knappe 5000 innbyggere, men er kjent for sin festningsaktige byggestil og spesielle hustak. Her har 21 generasjoner bodd kontinuerlig i nærmere 500 år og videreført den samme byggetradisjonen og kulturen som generasjonen før dem. 500 år er lenge i et område der de fleste lever som nomader og flytter etter årstidene og tilgangen på mat.
Konsosamfunnet er også kjent for sine trestatuer, som brukes til spesielle seremonier tilknyttet overgangsritualer og spesielle hendelser.
Les også: Når leppestørrelsen teller

KONSO: Konso by ligger ved Sagan-elven i sør-vestlige Etiopia, og har under 5000 innbyggere. Byggestilen er over 500 gamle.
- Mor med sine to barn.
- Barna var som vanlig nysgjerrige på oss.
- Krukke-pipe på taket har jeg ikke sett før.
- Unesco-vernede Konso er bygget som en gammel festningsby.
- Hovedveien gjennom det sørige Etiopia svinger seg gjennom de grønne markene i Konso.
Snille krokodiller og hissig flodhest
Vil du se krokodiller, hissige flodhester, storker og flamingoer, bør du melde deg på et morgencruise på Chamosjøen. Fra løpermester-hotellet vårt i Arba Minch tar det kun en halvtime å kjøre ned til innsjøen, som ligger på 1110 meters høyde, hundre meter lavere enn byen Arba Minch.
Det er to store innsjøer i omårdet, Chamo og Abaya. Lake Chamo er skilt fra Lake Abaya ved det som lokalt kalles «Guds bro».
Fra et turist- og fiskerperspektiv føles det tryggerst å besøke Chamo: Krokodillene i Chamosjøen skal vissnok ikke være aggressive overfor mennesker. Artsfrendene i Abaysjøen er ikke like fredelige, og er går for å være gasnke aggresive.
– Krokodillene her er alltid mette, for det er nok mat i innsjøen her, sier guiden vår idet vi putrer utover i den lille båten.
Vi passerer flere enslige fiskere som står i vann til livet, kun ti-tolv meter unna flytende tømmerstokklignende vesener som flyter lydløst i vannoverflaten.
Fiskerne er fullt klar over at de stilleflytende «tømmerstokkene» i høyeste grad er av det levende slaget. Krokodillene på sin side er nok like bevisste på den potensielle brunsjen som befinner seg i kort svømmeavstand. Men de gidder ikke. At de ikke bryr seg om hverandre bekrefter vel guidens påstand: krokodillene er ikke sultne nok.
Vi kjører nesten helt inntil et par bedagelige fyrer, og de bryr seg tilsynelatende ikke om båten heller.
På vårt timelange cruise i den lille trebåten, får med oss både fugler, solbadende krokodiller og en litt hissig flodhest.
Sistnevnte har barn ved siden av seg i vannet, og er lite interessert i å bli tatt nærbilde av. Flodhestmoren nøyer seg heldigvis med et lite hopp framover i vannet for å vise sin mening om vår tilstedeværelse.
Men når dyret veier flere tonn og har et gap på størrelse med en traktorskuffe, skal det ikke mer til for å få fotoglade turister i en liten trebåt til å skvette litt. Og skipperen til å snu båten raskt.
- Chamo ligger 1100 meter over havet.
- Tilsynelatende rolig …
- Krokodillene er er av det rolige slaget.
- Fisking fra flåte.
- Turistbåtene på Lake Chamo.
- En ung fisker på flåte.

PÅ VAKT: Like etter dette snudde hun seg mot oss med et plask. Vi tok hintet og dro av gårde. En flodhestmamma tuller man ikke med.
Å bo i et elefanthode
Byen Arba Minch ligger på 1200 meters høyde. Vi tar av fra hovedveien et par kilometer utenfor sentrum og kjører vi sikksakk oppover åssiden. Veien fortoner seg som en hullete fjellvei med masse stener, så overraskelsen er passe stor når vi møter en diger buss på tur ned gjennom disen.
Vi skal opp, langt opp. Først på 2700 meters høyde parkerer sjåføren bilen vår og ber oss gå ut og ned til landsbyen Hayzo. Her bor dorzefolket, en liten etnisk ruppe som bor i elefantlignende hus. De inntil ti meter høye husene er formet som et elefanthode, med to luftehull som forestiller øyene på elefanten.
– Husene bygges for hånd av bambus og Ensetblader fra falske banantrær, forteller den lokale rastaen og landsbyguiden Mekonnen. Han er født i landsbyen, men snakker flytende engelsk. Dorzene har lykkes i å skape en vinnvinn-situasjon for hele det lille samfunnet i forhodl til turisme. Mange er godt utdannet og snakker engelsk.
Søsteren hans, Tigest, viser oss hvordan man lager kocho av enset-blader, mens en eldre dame steker «deigen» på uteovnen. De fermenterte pannenkakene spises med honning eller en sterk saus, og smaker nydelig.
Dorzefolket er også kjent som flinke bomullprodusenter, og lager flotte duker, skjerf og kleder i alle farger. Flere av mønsterne kjenner jeg igjen fra suvernirsjapper i Addis Abeba.
De elefanthodeformede bladhusene holder i nærmere 80 år, men de blir mindre og mindre for hvert år som følge av at termitter spiser husene nedenfra.
En gang levde det elefanter fritt i området, men de forsvant gradvis sørover til Omdodale og Kenya på grunn av vann- og plassmangel. Dorzefolket var tidligere kjent som et krigerfolk, men lever i dag av jordbruk og bomullproduksjon. Til tross for at elefantene er borte, har den lille stammen fortsatt å bygge husene som store elefanter til minne om tiden da dyrene levde her oppe.
Les også: Som skapt for stopover
- Tigest forbereder falsk bananpannekake.
- Steking av falsk bananbrød.
- Dorzefolket er flinke med bomull.
- Mekonnen viser oss rundt.
- Inngangspartiet i huset.
- Abebech holder kaffeseremoni.
- Tesfaye forteller livlig om livet i Hayzo.

MOR OG SØNN: Tesfaye og moren Abebech deler en krukke honningøl på tradisjonelt vis. Legg merke til geita i bakgrunnen.
Møte i mørket
Jeg blir invitert inn i et av husene, og går gjennom den lave inngangen. Her kommer jeg inn i det midterste rommet av elefanthuset, der det er høyest under taket og ildplassen står strategisk i midten. Husets frue forbereder en kaffeseremoni. Etiopia er kaffens hjemland, og den serveres gjerne med grønne Tena Adams-blader og popcorn.
Det er røykfullt og mørkt rundt ildplassen der vi sitter, men jeg observerer flere soveplasser og rom. I det jeg sitter og skal til å nyte den herlige kaffen, kjenner jeg plutselig noen puste meg varmt i nakken. Jeg snur meg og stirrer skeptisk inn i mørket. Konturene av to ører og en tunge kommer delvis til syne, og to øyne stirrer tilbake. Ingen fare, det er bare en av husets geiter som vil hilse på inntrengeren. For her i elefanthuset har også husdyrene sine soverom. Fantastisk!
This is Africa, kontinentet som aldri slutter å fascinere meg!
Se videosnutten fra Etiopia: