Huskyeier Tommy på Svalbard: – Hundene skal ha det bra selv om inntektene uteblir
Nedstengningen av Svalbard har truffet turistnæringen hardt, og uten statlig støtte blir det lange dager for Husky Travellers utenfor Longyerbyen.
– Hundene våre må jo trenes selv om vi ikke har turister, så bli gjerne med på en liten runde, inviterer Tommy Jordbrudal, eier av Husky Travellers i Boltedalen, drøye ti kilomteter utenfor Longyearbyen.
Som naturglade dyreelskere lar ikke venninnen min og jeg oss be to ganger. Er det noe vi blir glade av, er det nettopp syntes av lykkelige firbente som får gjøre det de trives best med.
Med vakre Operafjellet som bakgrunn, ligger Husky Travellers perfekt til i den ellers øde dalen. Hvite fjell med nysnø, åpne sletter og høstfarger omringer huset og hundegården. Det er enkelt å forstå hvorfor man velger å bo her oppe.
Idet vi nærmer oss hundegården, stiger bjeffenivået til topps. Et førtitalles pelskledde firbente, logrende skapninger venter på oss. Det er vill iver overalt, og blåe og brune hundeøyne stirrer forventningsfullt på oss.
Hundene får på seg seler, og gjøres klare til å kjøres.

KOS OG LØP: Huskyene er herlige hunder; De elsker å løpe og jobbe, men er samtidig ekstremt menneskekjære og glade i kos.
Full fart
Venninnen min Tone-Lill får sitte på med Tommy, og jeg med handeler Anja. Idét de to erfarne hundekjørerne gir sine repektive hundeflokker «go», kjennes et lite rykk. Bjeffingen er borte. Nå er det om å gjøre å løpe. Selv om det går fort unna, sitter jeg godt i setet på hundevogna. De arbeidsglade hundene trekker oss gjennom det overvakre arktiske landskapet. Og er det noe disse hundene elsker, i tillegg til oppmerksomhet fra mennesker, så er det å løpe.
Etter en liten halvtimes kjøring langs grusveien, stopper vi midt ute i ødemarken . Tommy og Anja setter bremsene på vognene, og tryller fra noen skåler og en dunk vann som de har tatt med. Det tar på å løpe fort, og påfyll av vann kommer godt med for de firbente.

ARKTISK HØST: Adventdalen og Boltedalen i høstdrakt, med nysnø på fjellet. Til høyre for bildet ligger Operafjellet, et vakkert fjell som ble godt kjent for en stygg flyulykke i 1996, der ukrainske gruvearbeidere og deres familier døde.
- Tone- Lill og Blui.
- Kos må til før og etter jobb.
- VANNPAUSE: Det er godt med vannpause underveis i treningen,
- Tommy sørger for daglig trening av hundene.
Min tur
– Vær så god, sier danske Anja på norskdansk.
-Vil du kjøre?
Jeg har kjørt hundespann på snø et par ganger, men aldri på barmark. Likevel, dette ser for gøy ut til at jeg kan takke nei. Jeg bytter derfor plass med Anja, og stiller meg bak. Anja forteller meg hvordan jeg starter vognen.
– Du må slippe opp bremsene. Men vært forsiktig, smiler hun. Selv om hundene virker usedvanlig snille og sikkert også lydige, holder det ikke med menneskekraft og høy stemme hvis man må stoppe et stort hundespann brått. Bremsene må også stå på når man står stille.
Jeg slipper derfor de bremsene sakte, og voff, så er vi i gang igjen! Det går faktisk helt fint å styre hundespannet, og med bremsen regulerer jeg også farten. Selvfølgelig vil hundene i mitt spann ta igjen spannet til Tommy, eller Tone-Lill, så nå står ved «spakene». Det er likevel ikke verre enn at de finner sin plass bak de andre, og kjører pent og jevnt tilbake til hundegården.
Barmarkskjøring er utrolig artig, finner vi ut. Men det er faktisk like gøy å se de overlykkelige hundene. Her deles det ut husky-suss til alle tobente som ønsker, noe jeg ikke har noe i mot.

FULLTIDSJOBB: Med 48 hunder er det lite tid til å slappe av. Hundene skal både ha trim , mat og pleie.
- Vel tilbake fra turen.
- Ivrige før avgang.
- Buff med poteavtrykk 😉
Familiebedrift
Tommy Jordbrudal startet med Alaska Huskie i 1991 da han bodde i Alaska og jobbet for Humane Society, det vil si den lokale Dyrebeskyttelsen. De huskyene han ikke klarte å omplassere, adopterte han.
I 1999 begynte han å kjøre turer og guide med huskier, og Husky Travellers så dagens lys i 2016.
– Vi er en liten familiebedrift som bevisst har valgt å ikke ha mer enn 40-50 hunder, for å sikre vi har tid og kapasitet til å ta godt vare på dem, forteller Tommy fra Kragerø.
Kona Janne møtte han i 1997, mens hun jobbet som guide med hunder på Svalbard.
I dag jobber Janne som forsker på UNIS, universitetet i Longyearbyen, men er fortsatt aktiv med hundene. Sammen har de barna Gaute (11) og Tirill ( 9)
– Vi er også så heldige å ha med Anja på laget vårt. Hun har jobbet med oss i fire år, og det er Anja og jeg som jobber fulltid med hundene nå, forteller Tommy.
Anja har paralllellt tatt en bachelor i friluftsliv innen Arctic Nature Guide-utdannelsen.
Den hundeglade familien ønsker å gi seg selv og glade hundene et variert og interessant liv. Derfor kjører de mange forskjellige turer. Dette varierer fra korte halvdagsturer som passer for små barn, til turer som varer over flere uker og går helt til Nord-Polen.
–Vi prøver også å unngå det vi kaller sirkuskjøring, som er hundekjøring i form av masseturisme, smiler huskyeieren og fortsetter:
- Selene til hundene er merket med navn og henges på veggen etter bruk.
- Tørrfisk er både sundt og godt for de firbente.
Ada og barna
Den hundeglade familien deltar også på det meste av hundeløp, og ikke noe er for kort eller for langt.
Janne og Tommy har vært med på Iditarod, som er verden lengste løp og går over 1600 kilometer i Alaska.
– Dette var i 2014, da Janne underviste på Universitetet i Fairbanks. En av lederhundene våre hadde da en liten skade, så jeg valgte å ikke ta henne med på løpet. Istedet lot vi barna våre kjøre North American Championship junior med henne.
Det amerikanske juniorløpet går over tre dager, og barna kjører den samme traséen en gang om dagen. Gaute på fire og et halvt år vant og ble nordamerikansk mester, mens Tiril på to og et halvt år var den yngste som noen gang hadde kjørt løpet.
– Begge kjørte med samme hund Ada, som i en alder av 10 år fortsatt er en av våre beste lederhunder, tilføyer tobarnsfaren Tommy.
- Vannpause.
- I Boltedalen er det godt med plass å løpe på.
- Lederhunden Falk er klar.
- Pause og vanning.
Nådeløs koronatid
Covid 19 har truffet turismen på Svalbard hardt. Brå og fullstendig stopp på tilreisende i hele hovedsesongen har gitt store utfordringer til turistnæringen.
– Covid-19 resulterte i at rundt 70 prosent av omsetningen gikk tapt. Dette er veldig mye for oss i Husky Travellers, som kun har hundene, og ikke andre inntekter, forteller Tommy.
Heldigvis har Janne fortsatt sin jobb på UNIS. Dette gjør at paret fortsatt klarer å ta vare på hundene.
Tommy beskriver samtidig den pågående perioden som et slit, hvor paret og Anja ikke får tid eller mulighet til å gjøre annet enn å dekke basisbehovene til de 48 hundene som de er så glade i.
– Men vi må jobbe fra vi våkner til vi sovner syv dager i uka. Jeg synes det er direkte trist hvordan Norge valgte å permittere alle i stedet for å gi lønns tilskudd, understreker Tommy.
Han viser til at Husky Travellers kunne brukt denne tiden konstruktivt til utvikling og forbedring, for så å komme bedre og sterkere ut når ting normaliserer seg. Men uten statlig lønnstilskudd gjennom nedstengingen, er dette ikke umulig.
– Husky Travellers hadde tre og en halv stilling i hundre prosent jobb med hundene da Svalbard ble stengt ned. Hundene trenger like mye omsorg og stell, men på grunn av at vi ikke får noe lønnstilskudd, ble vi tvunget til å permittere og kun sørge for mat og den daglige trimmen til huskyene. Men hundene skal uansett ha det bra, presiserer huskyeieren.

HUNDEVOGN FOR TO: Anja står bak og Tone-Lill sitter i vognen, som hundene trekker på barmark. I bakgrunnen sees Operafjellet, der et ukrainsk fly kræsjet i 1996.