Tilbake til Madagaskar

Jenter i pousse i Toliara.

Det finnes få steder ute i den store verden hvor nordmenn har så dype tradisjoner som på Madagaskar. At den store øya i Det indiske hav har noen av verdens beste strender, mest unike natur, og best bevarte kultur er likevel ukjent for mange.

– Madagaskar? Er ikke det den øya alle misjonærene reiser til?
Mannen min Ørjan vet like lite om den store øya i Det indiske hav som de fleste andre vennene mine. Det stemmer riktignok at det har bodd nordmenn på øya i 140 år, og at mange gassere mer eller mindre setter likhetstegn mellom Norge og den protestantiske kirken. Men det å redusere Madagaskar til et stykke historisk norsk misjonærgrunn vil være en dyp fornærmelse overfor de stolte gasserne. Her finnes nemlig noen av klodens best bevarte kulturelle og religiøse skikker, samt en stor mengde dyrearter som vi ikke finner noen andre steder i verden.

Antananarivo – byen av tusen landsbyer, er første møte med Madagaskar.

Øvre Tana.

Når jeg spør Ørjan om han kan tenke seg en to ukers reise til landsbyen hvor jeg tilbrakte et halvt år for snart ti år siden, er ikke entusiasmen den jeg hadde håpet. Han innrømmer gladelig at både Thailand, Kambodsja og knøttlille Mauritius frister mye mer enn Madagaskar. Særlig etter å ha hørt mine skrekkhistorier om manglende infrastruktur, malaria, og ikke minst om gassernes dårlige engelskkunnskaper. Først når jeg forteller han at jeg egentlig hadde tenkt å ta han med hit før vi giftet oss, for å teste hvordan han takler en reise i et så ukjent land, får pipa en annen tone. Ørjan skal nå overbevise meg om at han vil klare seg like godt i en avsides fiskelandsby som det jeg gjorde som hovedfagsstudent i sosialantropologi, den gangen jeg var den eneste fastboende hvite kvinnen i landsbyen og kun hadde en bambushytte uten vann og strøm som tak over hodet.

Ando og Miora på Blanche Neige i Tana

Route National 7- Madagaskars E18.

Forventinger og frykt
Klokken er så vidt passert fem om morgenen, og bilen vår er nesten alene på den kronglete veien sydover fra hovedstaden Antananarivo. Et og annet stearinlys skimtes gjennom vinduene i de naturfargede, rødlige murhusene. Fra veikanten bjeffer en hjemløs firbent stakkar mot oss idet den får billysene midt i ansiktet. Jeg er endelig tilbake på Madagaskar. Dette lutfattige, men likevel uendelig flotte landet som lærte meg å se litt annerledes på noen av de store spørsmålene her i livet. Nå håper jeg bare at mannen min også vil finne noe positivt med denne kontrastfylte øya.

Vi er begge spente. Ørjan på om han vil overleve den første uken uten å få malaria, slik at han kan nyte de flotte strendene ved Mozambique-kanalen.  Jeg for min del er spent på om mine tidligere venner vil kjenne meg igjen etter disse årene. Det sies at en gasser aldri glemmer, så nå gjenstår det bare å se. Men mest av alt lurer jeg på om alle fortsatt lever. Livet blant de fattige på Madagaskar er tøft, og det er ingen selvfølge at man får lov til å bli gammel. Og mine venner er blant de fattigste av dem alle. Tanken på at det skal ha skjedd noen av dem er mer enn nærliggende. Jeg prøver derfor å forberede meg på det verste etter hvert som vi fortsetter ferden sydover mot havnebyen Toliara, og morgensolen sender sine første stråler over rismarkene. Nord for Toliara venter den største turkise lagunen jeg noen gang har sett. Og de merkeligste trærne og dyrene.

Nysgjerrige betsileofolk strømmer til når de ser oss.

En lokal innbygger på veien sørover.

Gjensyn med gamle venner
Det viser seg at mine bekymringer har vært totalt ubegrunnet. Både når det gjelder tilstanden til mine bekjente og når det gjelder Ørjans reaksjoner. Vi har knapt nok vært i Toliara en halvtime før jeg hører en ungjentestemme bak meg;
– Madame Linn, C`est toi? ( Er det deg?)
Selv om gassere er kjent for å være nokså uformelle i dagliglivet, er det ikke grenser for hvor høflige de er når de skal hilse på folk de ikke har sette på lenge, utlendinger eller personer med fine titler. For sikkerhets skyld titulerer de mer eller mindre alle kvinner over tyve år med Madame, det vil si fru, enten de er det eller ei. Det morsomme er at de sier fru, og så fornavnet.
Ungjenta presenterer seg som venninnen til Cecile, en av dem jeg hadde mest kontakt med sist jeg var her, og lurer samtidig på om jeg kjenner henne igjen. Rimelig smigret og delvis i sjokktilstand over at hun husker meg etter alle disse årene presentere jeg Ørjan, som overhodet ikke virker overasket over at hans kone blir gjenkjent etter en halv times vandring langs standpromenaden. Og selvfølgelig husker jeg jenta, selv om hun sist jeg så henne kun var en barnslig tenåring. Nå er hun blitt voksen, selv om smilet og spontaniteten er det samme. For hennes del var det de blå øynene mine hun drog kjensel på. Hun lurer på om vi skal innom landsbyen deres nord for Toliara. Der er Cecile, Mimi, Antonine og alle de andre, i beste velgående. Cecile har også fått en liten sønn. Selvfølgelig skal vi det, det er derfor vi er kommet.

Faren til Cecilie med familien og kanoen.

På seiltur i en trestamme
Det er riktignok kommet en god del flere trehytter i Mangily, landsbyen ”min” fra sist gang jeg var her. Men det lille samfunnet er ikke på langt nær så forandret som enkelte hadde gitt uttrykk for. Den drøyt tretti kilometer lange sandete veien mellom Toliara og Mangily er blitt mindre sandete siden sist. Men fortsatt ingen asfalt. På den måten er fortsatt vezo-folkene langs kysten skjermet mot masseinnrykk av turister. Enn dog så lenge.
Men det er blitt mange flere murhus. Mur er status for de ellers så lite matrielle vezoene. Som regel er det båten, ny lakana, som får mest oppmerksomhet, ettersom den brukes både til matauk og som statussymbol.  Disse museums-lignende utriggerne lages på nøyaktig samme måte i dag som for to tusen år siden, og brukes fortsatt som viktigste transportmiddel langs kysten.

God plass i en liten trestamme gitt!

Kanoene kan både seiles og padles.

Når Ørjan, som kommer fra fiskeværet Reine i Lofoten får øye på disse utrolige båtene er det gjort. Det er kjærlighet ved første blikk. Nå angrer Ørjan på at han ikke valgte fransk på skolen. For han vil ut på sjøen og teste farkosten.
Cecile, som vi allerede har hilst på inviterer oss ut i farens båt, og Ørjan stråler av lykke over endelig å skulle slippe landkrabbe-tilværelsen for noen timer.
– Dette er livet, fastslår mannen min, og konstaterer at den tynne uthulte trestammen som utgjør skroget faktisk er mer enn egnet som passasjerbåt.

Mimi i sin nye butikk.

Lokaltransport med taxibruosse.

– En artig fyr
Vel tilbake på stranden tar vi runden rundt i landsbyen sammen med Cecile og de andre jentene. Mimi forteller at hun har møtt flere nordmenn i løpet av de siste årene, de fleste misjonærer. Men ingen av dem kjente meg.
Sist gang jeg var her bodde Mimi alene i en stråhytte. Hun har virkelig avansert. Ikke bare har hun skaffet seg en arbeidsom mann, men de har sammen åpnet en liten butikk hvor folk fra hele landsbyen komme for å kjøpe det nødvendigste. I bakrommet har de innredet en toroms bolig med innlagt strøm, sofa, TV, og stor seng. Rene luksusen for en ungjente som for noen år siden ikke eide nåla i veggen.
Jentene viser oss de flotte baobaob-trærne som vokser langs gjennomfartsveien. De er flere hundre år gamle, runde, og ser ut som et flerhodet troll. De fleste medlemmene i baobaob-familien finnes kun her på Madagaskar.
– Forresten, har Ørjan sett en lemur?, spør plutselig en av jentene.
Ørjan, som begynner å forstå farlig mye fransk og også litt gassisk etter hvert, rister på hodet.
Han har kun sett en på bilde, med lang hale og rødaktige øyne, slik som de fleste andre nattedyr.
– Men jeg skulle gjerne sett en på ordentlig, for det så ut til å være en artig fyr, kvitterer Ørjan.
Igjen er jentene raske med å organisere, og før vi vet ord av det spretter en liten hyperaktiv krabat rundt nakken til Ørjan.
Jeg venter spent på reaksjonen, men igjen ser det ut til at mannen min har gjort en ny og berikende oppdagelse blant Madagaskars kulturelle og biologiske mangfold. Den lille lemuren, eller maki som gasserne kaller den, ser også ut til å være riktig så fasinert av den mørkhårede nordlendingen, og er i full gang med å utforske Ørjan med føtter, tunge og tær.
Mine gassiske venner ler så det rister, og synes tydeligvis den gode underholdningen var vel verdt bryet med å hente den firbente lekekameraten.

Lokal zebutransport.

Vezofamilie i Mangily.

Vil tilbake
Dagene sammen med vezo-jentene ved Mozambique-kanalen går fort, og før vi vet ord av det er ferieturen forbi. Det er vemodig å måtte forlate Mangily, nå som jeg endelig er tilbake etter så mange år. Men det er godt å ha sett at alle har det bra, tross vanskelige levekår.
I god gassisk stil kommer alle med gaver til oss når vi skal reise. Det føles litt merkelig å motta gave fra noen som nesten ikke eier noen ting, men det ville vært uhøflig å takke nei, eller å tilby penger. Å gi en gave i retur er derimot helt akseptabelt, så innen vi reiser er mesteparten av bagasjen vår byttet ut med gassiske saronger, treutskjæringer, og batikk-klær, som vi strengt tatt ikke vet om vil bli brukt så altfor ofte hjemme i Norge.
Alle vil vite når vi kommer tilbake igjen.
For om han ikke har blitt bitt av noen malariamygg, så har han hvertfall blitt bitt av Madagaskar-feberen!

Vezojenter på stranda.

Lemurene har sans for humor:)