Rolige dager i Vientiane
Fargerike Vientiane.
Tornerose sov i hundre år. En skulle tro at Laos` hovedstad har gjort det samme; sovet sin skjønnhetssøvn i fred og ro for både innpåslitne naboer og nysgjerrige turister de siste femti årene.
Laos´ hovedstad står i sterk kontrast til verdensmetropolen Bangkok i nabolandet. Lille Vientiane ser ut som om den nettopp har våknet fra sin 50 år lange skjønnhetssøvn, i fred og ro for innpåslitne naboer og nysgjerrige turister de siste femti årene.
Franske vinkjellere, restauranter og bakerier er fortsatt å se på hvert gatehjørne i, som vitne om den tidligere kolonimaktens innflytelse. Det er faktisk like enkelt å få tak i en fransk pannekake som en tom yum suppe til fem kroner. I tempelbyen Luang Prabang og Vientiane, som uttales Vienchang på lao, ble det under fransk kolonistyre (1893–1947) bygget murvillaer, gjerne med okerfarget murpuss. De største har ofte terrasse og søyler. Vientianes gamle bebyggelse minnet derfor om den jeg har sett på Madagaskar, hvor også franskmenne sto for arkitekturen frem til 1962.
Fransk crepe- pannekake.
Nasjonalsymbolet That Lunag
Flesteparten av landets 6,5 millioner innbyggere er theravada buddhister, som er den eldste tradisjonen innen buddhismen. Som sine buddhistiske naboland skorter det heller ikke ikke på praktfulle templer i Laos. Vientiane er full av fargerike religiøse bygg , både thai-inspirerte templer og buddhistiske stupaer i tradisjonell lao-stil. Det mest imponerende og storslagne bygget er That Luang, som også er nasjonens stolthet og nasjonalsymbol. Det gullbelagte stupaen ligger ca tre kilometer fra sentrum, og den enkleste måten å komme seg dit på er å hoppe på en jumbo, eller tuk-tuk, og be sjåføren kjøre deg til tempelet.
Stupaen That Luang.
På veien passeres også et annet kjent monument, Patuxay-buen. Vientiane har sin egen lillesøster-utgave av den verdenskjente Triumbuen i Paris. Patuxay ble bygget i perioden 1957-1968, til minne om dem som kjempet mot franskmennene i frigjøringskampene. Selv om buen er tydelig Paris-inspirert, viser dekorasjonen laotisk mytsike figurer, som kinnari-figuerene som er halvt kvinner- halvt fugler.
Patuxay- Triumfbuen, bygget til minne om de falne i frigjoeringskrigen.
Tempoet tre hakk ned
Det beste med Vientiane er likevel det å nyte atmosfæren. Etter flere obligatoriske vente – på – visum- dager i Bangkok med bråk til alle døgnets tider, er det en fryd å komme hit til lille, stille, og avslappende Vientiane.
Hovedstaden er alt som Bangkok ikke er; med positivt fortegn. Landets myndigheter har nok vært strengere mot sine innbyggere enn hva som er tilfellet i nabolandene.
Dermed har landet unngått en del av problemene som følger med masseturisme, ikke minst den åpenlyse sexturismen. Her kan du glemme å ta med deg en lokal kvinne på hotellrommet, med mindre du kan bevise at dere hører sammen gjennom ekteskap eller dokumentert samboerskap.
Maten er servert- med utsikt over Mekongs tørre sandbanker.
Det er stille i gatene etter kl 22.00, med unntak av Kopchaideu restaurant nede ved fontenen i sentrum. Det er her du møter andre turister og lokale som vil ta seg en øl og slappe av i uformelle omstendigheter.
Ellers er det et godt tips å bare sette seg ned på en av de mange fortausrestaurantene ved Mekongbredden og nyte solnedgangen over en Beerlao, eller en frisk fruktshake.
Det er da du innser at ferielivet faktisk er ganske bra, selv uten en strand!
Laos befolkning er imøtekommende, men mindre vant til turister enn i nabolandene.
